ABSTRACT

Om forsøksdyrallergi og håndtering av problemet

Signe Videm
Amersham Health A/S, Oslo, Norge

Forsøksdyrallergi er en velkjent yrkessykdom blant arbeidstakere som er engasjert i stell og bruk av dyr til forskningsformål. Omkring en tredjedel av dem som gjennom sitt arbeid kommer i kontakt med tradisjonelle forsøksdyr, blir sensibilisert. I de fleste tilfeller skjer det innen de første par år med eksponering, men opptil 15-20 år før opptreden av symptomer er beskrevet. Hos ca.10 % av dem som har utviklet forsøksdyrallergi, vil tilstanden progrediere til astma dersom allergeneksponeringen fortsetter. Dyreallergener er proteiner eller glykoproteiner som typisk finnes i urin, spytt, hudepitel, flass eller pels. Allergi mot rotte og mus er særlig hyppig beskrevet, men det avspeiler kanskje at disse artene er de mest brukte forsøksdyrene i medisinsk og farmasøytisk forskning. Det er helt klart at atopi, en medfødt tilbøyelighet til å produsere IgE som respons på allergen påvirkning, er forbundet med øket tendens til å utvikle forsøksdyrallergi. Pr. idag finnes det likevel ingen sikre kriterier for å kunne forutsi hvem som får tilstanden.

Det er usikkert hvorvidt en reduksjon av allergennivået faktisk resulterer i lavere frekvens av sensibilisering blant personalet. Det flere undersøkelser viser, er at personer som allerede er sensibilisert opplever en bedring i symptomer eller til og med fravær av plager når eksponeringen reduseres drastisk. En annen grunn for institusjonene til å satse aktivt på å begrense allergennivået, er at de lovpålagte krav til arbeidsmiljø blir stadig strengere. Et internt program for håndtering av forsøksdyrallergi bør omfatte retningslinjer og mål, evaluering og optimalisering av lokalenes konstruksjon og funksjon, eksponeringsbegrensende tiltak, evaluering og evt. utskifting av utstyr, opplæring av personalet og arbeidsmedisinske spørsmål inklusive prosedyrer i tilfelle en akuttsituasjon.

Effektiv ventilasjon, atskillelse og innelukking av allergenkilder, renhold og obligatorisk bruk av arbeidsklær og verneutstyr er nøkkelfaktorer når det gjelder å redusere allergeneksponeringen av personalet. Realisering av disse strategiene er dessuten viktig for å hindre spredning av allergener til områder utenfor forsøksdyrlokalene.

Det anbefales at eksponerte personer deltar i en årlig undersøkelse for å avdekke om noen er iferd med å utvikle symptomer og for å følge opp de som allerede har diagnosen forsøksdyrallergi . Dette vil gjøre det mulig å igangsette tiltak for å hindre alvorlige helsemessige konsekvenser. I sin enkleste form kan undersøkelsen bestå i et spørreskjema, men fordi det er snakk om yrkessykdom, kan juridiske betraktninger medføre behov for mer objektive laboratorietester. Spirometri anvendes til å vurdere utvikling av astma.

Behandling av symptomer på forsøksdyrallergi ved profylaktisk bruk av medisin er en tvilsom løsning, som likevel kan komme på tale der det er snakk om kortvarig eksponering. Konvensjonell immunterapi med injeksjoner av intakte allergener har en veldokumentert effekt, men risiko for utvikling av akutt anafylaksi og behov for overvåking har begrenset anvendelsen. En alternativ metode med bruk av peptidfragmenter som samsvarer med epitoper på T-cellene, er under utprøving og vil kunne representere et mulig behandlingstilbud ved forsøksdyrallergi i fremtiden.

Tilbake til programmet fra Scand-LAS Symposiet 2002.
Denne websiden er laget av Forsøksdyravdelingen ved Norges veterinærhøgskole, Oslo.